Ny Web

Hei!
vi har fått ny og fantastisk programvare, og legger vår side ut på http://web.mac.com/karlmartinhansen

Ytringsfrihet

Hva er ytringsfrihet? Hva kan en si for så å sjule seg bak dette ordet? Jeg blir ihvertfall provosert av Magazinet. Som kristen liker jeg ikke karikaturtegninger og harselas med noe som er viktig for meg, uten at jeg brenner ned ting av den grunn. Men, i en avis som og står for et kristent standpunkt, hvorfor trykker de da slikt som de vet vil provosere? for å provosere? Det provoserer ihvertfall meg at de gjør det!

Brensel

Den første jeg la merke til når vi kom til øya for første gang, var lukta av bål, det lukta brent. Forklaringen er enkal. Strøm er dyrt, og maten lages på fatapera, en slags grill der en komer risen. Å ha endel slike i sving, gir byen en lukt av brent...
Ett stort problem på øya, er at skogen hogges ned, og at det ikke plantes nytt. Mange prosjekter vi kjenner til handler om skogplanting, å få binde jorda igjen. Men, folk trenger brensel og ved, og på bildene ser dere noen barn som har vært ute på en vedauk.
På tunet bruker vi også ved, og den blir kjøpt inn når det er slutt med den gamle veden. Men, da er veden våt - og lite egnet. Det er enda en grunn til sur lukt, det meste som brenner er helt fersk og fuktig ved...

Den smilende øya!

Ellen fikk med seg Anne Lise, ikke svigermor, men en fredskorpsarbeider og sykla seg en tur i nærområdet. Antsirabeområdet er ganske tettbefolka, så uansett i hvilken retning du sykler, vil du passere hus og folk, rismarker og andre jordbruksområder. Her har hun truffet tre karer som har seg en kaffitår - og som ikke er alvorlige når kameraet kommer fram. Ungene er ute og kjører på en oksekjerre. Det er trasnportmidddelet som er utrolig mye i bruk her i området - det meste kan fraktes på ei oksekjerre. Problemet er når en treffer dem på hovedveien, spesielt når det er mørkt. Da er de veldig vanskelige å se.

Famangiana

Jeg kan ikke den direkte oversettelsen, men det fungerer som et minnesamvære. Vi har det når en i familien til en av de ansatte er døde. Da samles alle de ansatte og er med i sorgen. vi synger salmer, har en andakt, en sier en hilsen - og familiemedlemmet sier noe.

Sist var det en av vaktene som hadde mistet sin sønn. Sønnen var 31 år, hadde kone og to barn, og hadde sannsynligvis en svulst på hjernen som tok livet hans. En tragisk historie. Det som imponerer meg er at mitt oppe i denne sorgen kan en stå opp og takke Gud. Slikt er vanskelig å forstå for en norsk hjerne. Men slikt snakker et gassisk hjerte. Her er det ikke snakk om en Gud som bare er med oss i medgang, her er det virkelig snakk om en Gud som bærer i motgangen. Så med mine kristendomsstudier og faktakunnskaper blir jeg utfordret av tilliten og overgivelsen. Den er utrolig sann og ekte.

Rotterace

Onsdag kveld 2030. Jeg kommer tilbake fra en tur til Tana. Jeg har tatt av gipsen, har vært mye på farten, er sulten og klar for mat. Jeg krykker meg inn på kjøkkenet, og ser maten som står klar til meg, men - der var det noe brunt som bevega seg. Jeg gikk nærmere, og fant ei stor rotte som var på visitt. Det ble krykkejakt, men presisjonen var for dårlig, og den klarte etter en intens jakt å gjemme seg under et skap på gjesterommet. Jeg plasserte inn en skål med rottegift og hermetiserte rommet.

Matlysten, den forsvant også. Maten ble hundemat. Det er slike opplevelser som krydrer livet, og Ellen var veldig glad for at hun slapp å oppleve det krydderet........

Kontorplassen

Madagaskarnyhetene har blitt mye mer selvsentrert på de siste innlegga. Her ser dere et bilde av min tilværelse den siste halvannen uka. Data på ene siden - og maten på andre siden. Det blir rotete for kona, men funksjonelt for meg....
Men, heldigvis, jeg har fått ny gips, som fungerer i forhold til å komme seg rundt på krykker. Selv om tunet er blitt FRYKTELIG stort - så kommer jeg meg rundt.

Jeg håper at bloggene framover kan få et fokus utover min fot :-)

Kalle

Møte med helsevesen...

Innledning!
På vei til Ihosy - like før Fianar traff jeg en lastebil og en bil, i hvert sitt kjørefelt - på vei mot meg. Resultatet ble sammenstøt - og brukket legg. Her kommer helse beskrivelsen.

Liggende på asfalten - tenkende på om det er mulig å ha så vondt i en fot, kommer noen og skal hjelpe meg inn i en bil for å få meg på sykehus. Kjørestøvelen har heldigvis hempe på seg, så jeg kan bruke hånda til å få med foten. Inne i baksetet er det dårlig med plass, og jeg ligger i en haug, og synes vinkelen på foten er rar - innser vel da at den er knukket.

Kjøreturen har jeg forsøkt å glemme, men når jeg nærmet meg byen prøvde jeg å ringe Ellen for å varsle om ulykken.

Når vi kom til sykehuset, ble jeg hjulpet ned på en båre - som to stykker bar mellom seg. Utrolig hvor mye en slik båre beveger seg. Inne i mottakelsen ble det mange spørsmål om papirer, og en nordmann som lå og stønna og vrei seg. Så bar det ut igjen, inn i en gammel bil, og kjøring til røntgen - og det føltes som om vi var innom alle hulla på veien. På vei inn til røntgen, på samme båra - og han som gikk i fotenden hadde ryggen til, og når de da satt meg ned, måtte rumpa komme ut - den hekta seg i foten, og en halv meter oppe løsna den igjen. Ganske ubehagelig er en mild beskrivelse. På røntgen var det først en jobb å få av seg kjøresstøvlene, og resten av verneutstyret. Så var det å ta bilder, og foten måtte løftes hver gang for å legge under ei ny platefor hvert bilde. Ai, ai.. Så, jeg fikk ikke forlate røntgen før det var betalt... Jeg vet ikke hva den regningen var på....eller hva jeg betalte.

Så var det tilbake samme vei, og opp i sykehuset. Der trengtes det flere penger for å kjøpe mer medisiner - og endelig kom den smertestillende flasken... Etter endel timer i senga satt de på en midlertidig gips - slik at jeg kunne transpoerteres til Tana. Etter den operasjonen måtte jeg en tur i drømmeland.

I kveldinga startet vi ambulanseturen til Tana - var framme halv 4 på natta. Den turen håper jeg vi slipper å gjøre igjen. På Ilafy sykehuset i Tana, fikk vi åpna gipsen, sett på såret, tatt nye bilder - og konstatert at det ikke var et komplisert brudd. Dermed kunne det fikses på tradisjonelt vis her på Øya.

Har lært at hvis gassere er syke, så er de syke. Da skal de bare ligge, ligge, ligge. Vi vil gjerne opp av senga. Jeg er litt begge deler - og håper alt går bra, og at det gror fint, og setter meg delmål for å komme meg videre.

Konklusjon. Hadde vært greiere å gjort dette i Norge!

Utrdag av bønnebrevet

Det er spennende tider på Madagaskar. Presidentskiftet som var for noen år siden, har medført mange forandringer. Det er en giv, det satses på veier, næring etc. For å få gang på landet igjen. Det trengs, landet er rangert som ett av verdens aller fattigste land, og den jevne gasser har lire å rutte med. Inflasjonen har vært veldig høy, spesielt i 2004. Det medfører blant annet at risen nå koster dobbelt så mye som for ett år siden. Vær med å be om at økonomien må komme på fote, slik at det kan være til hjelp for den enkelte gasser! Og at risavlingene blir gode.

FLM – den gassisk lutherske kirken - er ei flott kirke. Det er kjempestor, og kan beskrives som en kirke med et lite hode og en veldig stor kropp. Slik kan gi organisatoriske utfordringer. NMS er med og hjelper kirka med utviklingsarbeid og ledertrening. Vær med å be for dette arbeidet!

Sammen med FLM og deres evangeliseringsdivisjon, forsøker en å sette opp en strategi der evangelister og emissærer skal ut og jobbe i de områdene der kristendommen ikke er utbredt. Vær med å be for Tafika Masina – og at ordet må nå de unådde!

Vi snakket sammen en kveld om et nytt arbeid i Ifanadiana. Der sa den ene misjonæren at det var frustrerende å se på all den skogen som ble brent ned. Skikken er at en brenner skog, og dyrker ris i aska. Det er en ødeleggende skikk med tanke på å skape levelige vilkår. Jordbruksprosjektet i Ifanadiana kommer ingen vei hvis ikke også hjertene til folket blir forandret, at det tar avstand fra forfedretenkningen/dyrkingen – at de kan frigjøres til å tenke nytt. Be for kirka, at de må klare å nå inn i folks hjerter, at ved ordet kan det også bli praktiske forandringer.

På Antsirabe er det mange ”gamle” NMS prosjekter – som er overtatt av kirka. Døveskolen, blindeskolen, spedalskarbeidet mm. Be om klokskap og god ledelse i disse prosjektene.

Vi misjonærene trenger også forbønn. Undertegnede sitter med foten i gips – og er lite fornøyd med å være såpass uvirksom... Vi har hatt mye sykdom blant elever og misjonærer i høst. Vær med å be om at vi må holde oss friske!

Så et lite hjertesukk:
Vi har fulgt med i debatter de siste årene om hvordan misjonen er kulturimperialisme. Hvordan det er vanskelig å få penger til evangelisering. For oss er ikke misjon bistand eller evangelisering, misjon er begge deler. Å leve som hel kristen er både ord og handling. I prosjektet i Ifanadiana støtter Norad jordbruksutviklingen, mens evangeliseringen må NMS ta selv. Men uten evangeliseringen, og at folk får mulighet til å forandre sin tenkning, har prosjektet liten verdi. I Afrika kan en ikke ignorere trosperspektivet. Derfor er alle misjonsmidler samlet inn til NMS gull verdt. Vi trenger penger til å drive det arbeidet!

Mekaniker

Ellen er lærer. Kalle er altmuligmann. Denne uka har jeg vært med på å prøve å få noen strømaggregater opp og gå igjen. Mye bruk, varmt, dårlig olje og lite service er ikke bra for motorer. Hvis noen har lyst å vite hva som skjer hvis en ikke passer på motoren sin, har jeg noen skrekkeksempler jeg kan fortelle om. Og rent bortsett fra at det er upraktisk med ikke å få strøm, er det dyrt å reparere. Bildet er fra ett aggregat som er importert fra Frankrike, godt brukt. Har stått som backup på et sykehus. Men, fungerer det, og får vi det til en pris vi kan leve med?

Ellers gjør gassere det vi ikke gjør. Her repareres alt. Hull i blokka - vi sveiser det. Veivakselen er ødelagt, vi dreier av mye, og lager ett stort lager. Det hadde ikke blitt gjort i Norge. Men igjen, arbeidkraft er billig, og det er mye av den. Deler er dyrt, og vanskelig å få tak i. Ergo, vi reparere, og vi kan godt reparere mange ganger.

I husholdningen kastes ingenting. Flasker, hermetikkbokser etc. Det kan bare settes i porten, så kommer noen som vil bruke det til noe. Blir en sterk kontrast til vårt bruk og kast samfunn!

Asfaltering

Vi har etter lengre tids diskusjon med kommunen fått gang på å reparere fortauet utenfor tunet vårt. Vi står for materiellet, og kommunen arbeiderne. Legger grus og sand, og så blir det en asfaltmiks på toppen for å holde det sammen. Bildet viser koking og blanding av asfalt og grus. Alt arbeidet skjer for hånd, og oppvarminga skjer med ved. Blir mye søl av å arbeide på den måten.......

Trafikkulykke

Jeg har sett resultatene av mange trafikkulykker her på øya. Men, igår var jeg selv øyenvitne til ei ulykke. Jeg ko kjørende nedover hovedgata i antsirabe på en motorsykkel. Trafikkbildet bestod som vanlig av syklister, fortgjengere, pousse pousser, biler og lastebiler. Mot meg kom en bil i stor fart, og med en møtende bil feilbedømte sjåføren, og traff en Pousse med høyre forhjul. Dermed mistet han kontrollen, og skar til høyre og feide med seg en annen pousse. Ansiktsuttrykka til de to i Pousssen som ble feiet av veien, sammen med skriket deres var ikke noe gøy å se.

Pousse sjåføren, eller rettere sagt løperen, havnet under bilen, men heldigvis havnet han inntil en ganske høy fortauskant, og bilen stoppet halveis oppå denne.

Innen jeg hadde fått stoppet motorsykkelen, og snudd, var det kommet 50 personer til ulykkesstedet. Utover endel sårskader, blåmerker gikk det bra denne gangen. Men, det var skremmende å se hvordan folk bare ble feid av veien.

Dinosaur

Vi fikk være med noen karer til et sted der de hadde funnet et dinosaur skjelett. Dere ser Oliver koster jord av det ene benet - det gir en indikasjon på størrelsen. Lengde mellom yterpunktene av beina var på ca 21 meter. Noen som har lyst til å grave fram et skjelett??

Vi så litt på noen bein, og konstaterte at det var noe stort, og dekket det til igjen før vi dro derifra.

Shalom

Misjonen har byggen en Colin Archer kopi som de bruker til å nå landsbyer uten veiforbindelse, eller vanskelig forbindelse. Vi fikk være med på tur med denne skuta. Vår gruppe kjørte biler til en landsby, og fikk prøvd oss skikkelig i terrenget. Ellen, kjørte den ene bilen, og hun klarte kunststykket med å få bilen på to hjul. Ett framhjul, og ett bakhjul, men diagonalt i forhold til hverandre.

Natta ble tilbragt på sadgulvet i hytta, før returen med Shalom. En opplevelse.

Båten var tung, slingret lite, så de har ikke spart på ballasten. Det gjorde den litt stampete, med det resultat at det ble noen blekansikter ombord i sola!!!

Mc-tur

Kan begynne med å beskrive turen hit. 55 mil fra hovestaden, asfalt hele veien. Ett parti over fjellet på over 6 mil var det helt nylagt asfalt - og mange svinger. Gøy! Noen lurer på hva som skjer hvis en legger seg for mye i svingen på asfaltvei - svaret er at sykkelen jobber seg utover, gjør et kast på seg... men slipper ikke helt og plutselig. Asfaltdekk tåler nok mer en knastedekk på det feltet - men gir også en mer kontant beskjed når det er nok.

I Mahajanga er det ca 35 grader, og sol hele dagen. Så det er ikke noe problemer med å fryse på fingrene når jeg kjører her. Legger ved et bilde av stranda vi kjørte til idag, slik at kontrasten til sen oktober i Norge skal komme på sin plass.

Sven, misjonærkollegaen her, har også sykkel, lik den jeg har. Vi hadde oss en god tur idag. Vedlagt bilde. Siden vi er på kysten, er det mye sand. Sandkjøring innbyr til dans. Frivillig eller ufrivillig. Sykkelen danser under deg, og tar av og til noen egne valg med hvor den vil. Føler meg litt rusten hver gang jeg starter på det igjen, men det kommer seg etterhvert. Idag fikk jeg en tur på snørra før det satt igjen. Forhjulet slapp i en sving, og borte var sykkelen. Men, både fører og sykkel klarte seg bra, så det var bare å dure videre. Siste stykket ned mot stranda var rein sandkasse. De hadde lagt blader og gress i sporet, slik at det skulle bli mer framkommelig. Jeg håldt høyrehånda i samme stilling, så akkselererte jeg når jeg kom i sporet med bladene, mens de partiene uten sank farten endel, selv om bakhjulet hadde nesten samme hastighet. Prøvde meg med å se på spedometeret på dette stykket, men det ble bare tøys, og en skikkelig slalomtur. Tenkte på den guiden vi hadde på Mc turen i sommer, og sto på fothvilerne og lot sykkelen danse under meg hele den etappen på ca en kilometer. Veldig myk sand. Hadde det blitt stopp der......

Ankazomanga

Her er den andre artikkelen i serien - møter med KFUK og KFUM på Madagaskar.

Ved treet det blå, er den direkte oversettelsen på dette. Vi er i hovestaden Antananarivo på Madagaskar. Alle som bor her kaller byen for Tana – det gjør vi også. Som mange andre byer, så finnes det fattigere områder i en by. Ankazomanga er et fattigere område. En av grunnene til at dette ikke er et populært område å bo i, er at under regntiden blir det oversvømmelse, slik at deler av husene blir liggende under vann. Samlingsstedet til KFUM ligger en halv meter over bakken.....

Hver lørdag ettermiddag er det samling i foreningen. Da samles opptil 50 barn og ungdommer. Siden dette er en fattig bydel, så er barna har fattige. Mange får ikke gått skikkelig på skolen, endel må arbeide etter skolen, så de orker ikke gjøre lekser, endel trenger hjelp til å få gjort lekser.

Det første en gjør når en kommer er å hilse, og så blir det leksehjelp – nesten som en SFO ordning. Så er det mat, og etter maten er det tid for lek. Jeg fikk være med å spise, kokt mais, vann, melk og sukker. Det var godt! Det som er igjen av maten blir fordelt og tatt med hjem – slik at de andre i familien også skal få noe.

Etter maten er det lek. Siden det er sump rundt samlingsstedet, er bakken myk. Dermed var den endel gutter som trente seg på saltoer, både forlengs og baklengs. At det stod en utlending med kamera der, gjorde ikke aktiviteten mindre.

Det er viktig å ha det gøy sammen, danse og synge, spille fotball, gjerne mot nabo gjengen.

Så skal det læres noe. Noen ganger i året er det heimstadlære. Da lager en mat og får prøvd seg ut. Lærer hygiene, at det er viktig å pusse tenner. Hvordan maten skal behandles og lagres. Å bli syk på Madagaskar er dyrt. Da kan fort det meste av månedslønna gå til medisiner og lege. KFUM foreningen har avtale med en lege, slik at det er til en pris de kan leve med, og så er de med å betaler for medisiner og prøver.

Tre ganger i året er det plukk søppel dager. Da samarbeider KFUM med lokale myndigheter, og så går de rundt i området og plukker søppel. Det er en del av det de jobber med i forhold til miljøspørsmål.

Jeg snakker med Rado på 14 år, og Ravaka på 12 år Patrick på 14 år og Jean de Dieu på 10 år. Rado er guttenavn for juvel, og Ravaka betyr det samme for jenter. De er søsken.
Alle er glade for foreningen, og liker å komme dit, fordi de lærer noe, og fordi de får leke sammen. Patrick liker seg spesielt godt hvis det skal spilles rugby. Jeab de Dieu liker godt de gangene hvor de lager ting med materialer. Jeg spør dem om hva pappa og mamma jobber med. Rado og Ravaka vet at pappa selger noe, men de vet ikke hva eller hvor han gjør det. Rado skal bli doktor når han blir stor, og Ravaka vil bli nonne. Hvorfor spør jeg. Jo, det er fordi nonnene lovpriser livet! Det er så godt å leve – og så lærer vi å be her.

Jeg spør dem om hva de vil gjøre hvis det kommer en fra Norge på besøk. Jean svarer kjapt at hun vil spille ball med dem. Patrick vil vise dem hele området, og vise gassisk kultur og skikker – hva som er riktig å gjøre slik at en ikke driter på draget.Rado vil lage en stor fest, slik at en kan ha det gøy sammen, og utveksle sanger. Jeg ville intervjue dem, sier Patrick, Jeg vil vite hvorden de har det.

Hvordan hilser man i Norge? – er det siste spørsmålet jeg får i samtalen før en annen aktivitet skal ta til

Skøyen Teten Sing støtter dette arbeidet sier hovedlederen Nirina. Men, vi skulle ønske at vi hadde råd og mulighet til å kunne gjøre slik for enda flere. Kanskje du kan hjelpe dem med det?

Potetprsjekt

Jeg har besøkt noen KFUK og KFUM foreninger for å lage noen reportasjer til et barneblad i Norge. Her er en smak av dette...

I Ambano noen få kilometer utenfor Antsirabe er det en KFUK forening. Denne foreningen driver med tre ting, potetprosjekt, skole og kurs i lesing og skriving for voksne.

Hva er et potetprosjekt? For å forklare dette, må jeg si litt om hvordan folk lever på Madagaskar. Madagaskar er ett av verdens aller fattigste land. Har må alle jobbe hardt for at familien skal ha nok til mat. Når gassere skal spise, så spiser de helst ris – gjerne tre ganger til dagen. Men, risplanten er krevende. Den krever mye arbeid, vann og en kan bare få en avling i året. Poteten er mye lettere å dyrke, og kan gi mange avlinger i året.

Når poteten kom til Norge måtte også presten fortelle folk at de måtte spise dette. Slik er det på Madagaskar nå. KFUK gjør mye det samme som potetpresten i Norge i gamle dager. Hjelper folk til å dyrke, og har kokekurs slik at folk skal lære å lage mat med poteter.

Poteter er mye lettere å dyrke enn ris. For å få en risavling trenger en 6 måneder. For å få en potetavling trenger en 3 måneder. Det kan bety at en kan få mange avlinger i løpet av ett år. Men, jorda trenger variasjon, derfor har de poteter en periode, bønner en periode, gulrøtter en periode og så poteter igjen. Og alt dette på et år!

I familien til Hasina har de nå penger. Det familien dyrker gjennom potetprosjektet er mer enn de spiser. Resten selger de til prosjektet. Dermed får de penger til å gå på skolen, til klær, og andre ting en trenger penger til. Poetprosjektet er veldig bra for dem, og det ser også andre, så det er mange som har lyst til å være med. Men, foreløpig kan ikke flere være med. For at flere skal få være med, må KFUK ha ett større bygg til å lagre poteter i. Er det noe du kan hjelpe dem med?

Døveskolen

NMS har mange prosjekter på Antsirabe. Det er prosjekter som er staretet av NMS, men som er overlatt kirken, og hvor de norske misjonærene er ute. Vi som er her på tunet har fått i oppgave å følge opp hvert vårt prosjekt - besøke dem, sende bilder hjem osv. Vi har døveskolen. Her er det 170 elever og 40 ansatte. De kommer fra hele øya, og bor på internat. De går først noen år på grunnleggende, for å lære å lese og snakke døvespråk. Så er det vanlig skole, før de får en form for yrkesutdanning til slutt.

Det var veldig kjekt å være på besøk. Mye smil og glede - og ivrige skoleelever. De to jentene på det ene bildet danser. Selsom opplevelse med døvesang og dans - men også veldig flott å være tilstede på.

Kirkekaffe

Ellen har innført en tradisjon. Kirkekaffe i hagen vår, med utsikt mot speideraktivitetsplassen i bakgrunnen. Slengdissa har nå gjort sitt; endel skrubbsår, to jenter med brist i armen ++.

Kirkekaffen fungerer som annet sosialt lag. Et sted der vi har tid til å sitte ned sammen og prate, løse verdenproblemer, og ha det godt sammen. .....

Det nytter å hjelpe

Jeg har vært en tur hos KFUK foreningen i Ambano. Her skal jeg intervjue en 10 år gammel jente, som skal inn i et blad hjemme. Hun har gått på en skole drevet av KFUK, bygget av midler fra Norge, og finansierers av et potetprosjekt som også er startet fra Norge, der KFUK er potet og ris bank. Dvs. de hjelper bønder med settepoteter, og kjøper potetene av dem etter høsting. Dette selger de igjen videre. Overskuddet av dette brukes til å drive skole, slik at barna vi ser her har mulighet til skolegang.

Det nytter å hjelpe. Møtet med en smilende og livsglad 10 åring, som liker å leke butikk og og familie, som har et spill med bare steiner, som er leder for ei gruppe barn på 3-4 år en gang i uka - og som vil bli lærer på samme skolen når hun blir stor; gjør meg varm om hjertet. Det betyr noe det vi gjør.Er det noen som har lyst til å jobbe noen mnd som volontør hos disse?

Hundevalper

Vi har valper på tunet. Begynte med 6 stk, men nå er det bre tre igjen. Naturens lov med den sterkestes rett gjelder.... Men, de er alles kjeledegger. Her mater Kalle dem med fisk. Som dere ser, de er ikke uintressert. Valpene blir godt vant til barn. De har blitt båret og klappet hver dag siden de var 2 uker gamle. Ellen Marie er sjefs passer, låser dem inn om kvelden, og slipper dem ut om morgenen. Idag søndag morgen var hun ute kl 0730 og matet dem. Traff på ei smilende jente med tre valper i hælene. Det får jeg ta bilde av en annen dag.

Motorsykkeltur

Det begynner å bli noen måneder siden, men siden blogen kom opp etter turen, tenkte jeg at jeg skulle legge ut noen bilder.
Motorsykkelturen gikk fra Antsirabe, til Ihosy. Denne turen gikk på asfalt 450 km. Dagen etter startet vi ved daggry og kjørte østover, første stykket på grus og jordvei. Siste 5 mil var en gammel vei, som det ikke har vært biltrafikk på på mange år. Det er dette stykket bildet av den dårlige broa, og den oversvømmete veien er ifra. Spesielt - og flott. Etterhvert kom vi nedover i regskogen. Vi kom fram til Vondroso etter mørkets frambrudd, etter 250 km på dårlig vei. Etter ei natt på et lokalt hotely, med hanen i aktivitet en meter fra hodet vårt, var vi klar for en ny dag. Kjørte ned til Farafangana, og fortsatte nordover til Manankara. Der overnattet vi på non bungalower i strandsonen - og voknet til hevets brus. Fra Manakara var det dårlig asfaltvei nordover - og siste bildet er fra det området. Etterhvert tok vi av oppover mot regnskogen igjen - og kom fram til Ambositra i kveldingen. siste dag var en ren transport etappe hjem til Antsirabe. En uforglemmelig tur!

Valgbetraktning

Hva er viktig å gå til valg på i et land som Norge. Jeg må jo bare innrømme at politikk har en interesse hos meg, så jeg prøver å følge med. Hvordan ser valgkampen ut herfra.

En dag gikk jeg inn på bloggen til Høybråten VG – og leste den. Den handlet om at det var viktig å hjelpe tredje verden, og at Norge fortjente politikere med større visjoner enn lavere bensinpriser. Jeg ble ikke så rystet av bloggen, men når jeg leste kommentarene ble jeg rystet. Mye tenkning rundt, vi må rydde opp i problemene våre i Norge før vi kan hjelpe utlandet. For å bringe det inn i fotballverden, så er det omtrent som om Rosenborg sier at for tiden fungerer ikke spillet helt, så vi kan ikke møte Bakkebygrenda i 9´nde divisjon. Vi må vente til spillet fungerer bedre for oss.....

Hvilke problemer har Norge i forhold til f.eks Madagaskar? På det materielle planet. Ingen. Her er det ikke sykepleiere, familien må stelle dem selv – på 20 manns rom uten skjermer, ingen behandling før pengene er på bordet, og selv små inngrep er raskt en månedslønn – for folk som allerede sliter med å ha nok penger til maten.....

Det blir noe navlebeskuende....

Noe annet jeg reagerer på, er at toleransebegrepet er et relativt begrep. Det begynner å bli ei stund siden Fru Halvorsen gikk hardt ut mot en annen politiker – i forhold til hans toleranse. Jeg har hatt stor respekt for mye av det SV gjør, men må innrømme at jeg ble dypt skuffet over dette. At de kan synke så dypt å kaste seg på tabloidpressens personhets overrasker meg.

Andre ting som overrasker på grensen til skremmer meg, er kristen ledere som går ut å sier at en bør stemme Frp for å ivareta de kristne verdiene. Det er over min fatteevne at de klarer å få til den koblingen. Men Carl Ivar er jo en ekspert i å si de rette tinga de rette stedene – men at folk går på det skjønner jeg ikke. Jeg synes at Krf er blått nok som det er, om en ikke skal enda mer til høyre.

Har også sett på diskusjoner om energi, og gasskraftverk. Hva med å ruste opp med ny teknologi i eksisterende vannkraft verk, bygge ut alternativ energiressurser, og ikke minst – utfordre folk på energisparing... Slik sett er det greit med høye strømpriser. Da blir det fart rundt sparing og alternativer.

Sist, jeg har fått stemt. Og jeg er spent på å se resultatet på mandag.

80 tall og Nosy Be

I sommer hadde Ellen fletter. Når hun tok dem ut så hun ut som om hun hadde vært i en god gammel krepptang. Spørsmålet vi kan stille oss er om vi ønsker 80 talls moten tilbake igjen - eller om vi synes dagens moter er helt greie?

Etter vårt besøk av Familien Handeland i sommer, reiste vi til Nosy Be på ferie. Stikkord er fantastisk flott, og dyrt. Ikke fordi det er grusomt dyrt etter norske forhold, men fordi turistøy nummer en opererer med andre priser en resten av landet. Men, hvis en skal til andre turiststeder i denne verden, tror jeg ikke det er billigere. Hva Nosy be kunne tilby. Nydelige sandstrender, ett fantastisk dykkercruise der vi så mye, og hadde godt lag. God mat - og da særlig sjømat. Fint og varmt vær.

Av spsielle ting vi opplevde og fikk se, var små havskilpadder som krabbet fra klekking til sjøen,+ hai. Spesielt å se haien når vi er i sjøen.

Vi dykket på kanten av Mosambique kanalen, og sikten var VELDIG god. Fantastisk følelse å sveve gjennom vannet på den måten å se 50 meter foran deg...

På bloggen

Så skal vi også prøve oss på dette. Og dere som vil kan følge med så mye dere vil - og dere med hotmailaddresse kan også få se på bilder. Vi er i utprøvingsfasen - eller rettere sagt startfasen - så vi er spent på hvordan dette vil fungere.

Ellen og Kalle